THIS IS MY STORY FROM MY POINT OF VIEW

Har du noen gang prøvd å fortelle en historie uten å komme til? eller prøvd å finne et ord som du ikke husker? For om du har det, vet du hvordan jeg har det nå. Alle bærer på en bagasje. En fortid som man ikke kan glemme og uansett hvor hardt man prøver kommer det alltid til å være en del av livet du lever. For meg har min opplevelse gjort meg til den jeg er i dag. Både på godt og vondt. Jeg har ikke fått svar, men jeg har heller aldri turt å spørre. Dette er min historie, fra mitt synspunkt.

Jeg vil ikke henge ut noen eller nevne noen navn.

Min historie startet på ungdomsskolen i en alder hvor man søker etter hvem man ønsker å være og hva man ønsker å være en del av. Jeg har alltid elsket å ha mange venner rundt meg, noen og snakke med, noen å dele følelsene mine med. Sånn har jeg alltid vært. Jeg følte meg utrolig heldig, for jeg fikk være en del av noe jeg alltid hadde ønsket å være en del av, men det viste seg at det skulle raskt endres. I starten av niende klasse merket jeg at ting begynte å forandre seg. Vennene mine snudde ryggen sin mot meg, navnet mitt ble et hovedtema når det kom til baksnakking og utestenging. Alle de ufine ryktene som ble spredd rundt om meg som ild på tørt gress. Jeg skal ikke fortelle om dette uten å være hundreprosent ærlig. Jeg var ingen engel og jeg vet jeg gjorde feil, men jeg fortjente ikke å bli behandlet på denne måten. 

En hendelese jeg husker ekstremt godt, er dagen jeg fikk beskjed om at i det sekundet jeg gikk inn i kantinen, skulle jeg bli klappet til og bli spyttet på. Hva hadde jeg gjort som var så galt, at alle vennene mine pluss min aller beste venninne skulle gjøre dette mot meg? 

Etter et halvt år i helvette, forstod jeg at jeg ikke var sterk nok til å fortsette. Ikke alene. Dagene ble til et mareritt. Jeg gråt før jeg skulle på skolen, jeg gråt når jeg kom hjem. Det eneste jeg ville var å flytte vekk fra alt. Flytte til et sted hvor ingen visste hvem jeg var.  Jeg gikk til mine fantastiske foreldre og fortalte alt som hadde skjedd, alle ryktene som var satt ut om meg, hva som foregikk bak ryggen min og all drittslenging som jeg hadde holdt skjult. Jeg ble terrorisert med meldinger på telefonen om hvor stygg og jævlig jeg var, jeg ble kalt både det ene og det andre. 

Ingen sa noe, selv om alle visste. Til og med læreren visste hva som foregikk, men ingenting skjedde!Heldigvis hadde jeg noen fantastiske foreldre som bryr seg om meg og min trivsel.Takket være de kom jeg meg gjennom noe som kunne vært utrolig mye verre om jeg ikke hadde fått hjelp.Jeg ser på meg selv som heldig fordi jeg raskt endret verdiene mine. Jeg vokste med erfaring og jeg sitter igjen med de aller beste vennene man kan få. De som faktisk er der for deg når du trenger de og støtter deg gjennom tykt og tynt. Jeg hater ingen for hva som skjedde alle de årene tilbake. Jeg er ikke bitter eller sur. Det eneste som sitter igjen er at jeg ønsker noen svar, som antageligvis ikke betyr noe. 

Selv en dag i dag er det like vondt å tenke på dette. Selv etter god hjelp sitter jeg på følelser jeg aldri ønsker å oppleve igjen. Tenk på de som ikke kommer ut av det tidsnok. Usikkerheten, selvfølelsen, hele verden som går i grus. Jeg ønsker ikke sympati. Jeg ønsker forståelse. IKKE VÆR DEN SOM ØDELEGGER. IKKE VÆR DEN SOM MOBBER. 

 

43 kommentarer

Siste innlegg