Kjærlighetssorg

Ohh lord!!

Dette er et innlegg jeg har prøvd å skrive flere titalls ganger, men både hjertet og hodet sier stopp. Hvorfor? fordi jeg ikke har vært klar. Jeg føler det er på tide å skrive om det som faller meg og det som foregår i hodet mitt de dagene jeg er lengst nede. De dagene jeg ikke klarer å se framover.

Det er ikke bare jeg som har fått kjenne på den vonde, forlatte følelsen av ensomhet, en trang til å gå tilbake i tid, et ønske og et håp om å gå tilbake til det man hadde og hvem man var. Jeg har alltid sagt til meg selv at bloggen er mitt sted til å dele tanker, drømmer, sorg og glede, men har til tider vært vanskeligere enn å finne nålen i høystakken. Det å skulle beskrive alt jeg føler med ord kan virke umulig, men jeg gir det en sjanse. For jeg vet at jeg ikke står alene.

KJÆRLIGHETSSORG.

Hvor skal jeg starte? Å ha den ene personen i livet man er klar for å gjøre alt for og leve resten av livet sammen med kan være jævlig godt. Man føler seg trygg, velkommen. Man føler seg som den heldigste jenta i hele verden! I mitt tilfelle kom det en dag hvor alt ble forandret og jeg ble nødt til å starte fra scratch. Hele verden ble snudd på hodet og jeg stod alene.

Den største feilen jeg noen gang har gjort er å skylde på meg selv. Spørsmålene om hva jeg kunne gjort annerledes? hva kunne jeg forandre for å få det til å fungere? Hvordan skulle jeg få dette til å gå? for det var aldri meg. Det var aldri jeg som var problemet. Heller ikke han. Det var oss.

Jeg sa til meg selv at i dette innlegget skal alt komme fram. Hver eneste lille detalj om hvordan jeg har hatt det, for ja, kjærlighetssorg er noe forbanna dritt og det kan virkelig få enhver person til å gå spinnvill.

Selv om jeg har opplevd kjærlighetssorg en gang tidligere, var jeg aldri forberedt på hva jeg skulle gå i gjennom eller hva slags følelser jeg kunne forvente. Det eneste jeg visste den dagen, var at jeg ikke ville. En trang om å dra tilbake og fikse det som var å legge meg i armkroken hans om natten, men sånn var det ikke. Han ville ikke og jeg kunne ikke gjøre noen for å få han til å endre mening. Selv om jeg ville, så ville jeg ikke?

Merkelig å si, men sånn var det. De første dagene virket uvirkelig. Skulle jeg virkelig fortsette å leve uten han i nærheten? Jeg følte jeg var med i en tegneserie og når sidene var forbi, ville alt gå tilbake til slik som det var. Dagene gikk og kroppen gikk tom for energi, men er det rart? jeg klarte ikke å spise. Jeg klarte ikke å sove, for det eneste jeg drømte om var han og når jeg våknet ville jeg innse at han ikke holdt rundt meg. Den verste følelsen jeg noen gang kunne forestille meg.

Jeg ville ringe han hvert eneste sekund å fortelle han om dagen min, det som skjedde i livet mitt, men for hva? Det hadde gjort vondt verre. Ofte kom spørsmålet om hvordan i helvete jeg skulle klare å komme meg i gjennom noe så vondt? hvordan skulle jeg klare å se på livet på en annen måte, å trekke fram de positive tingene i livet mitt uten han?

Jeg var ulykkelig, uansett hva jeg gjorde eller prøvde å gjøre, gikk verden under. Eller, det føltes i hvert fall sånn.

Jeg klarte ikke lengre å smile over det som var bra eller gråte over det som var dårlig. Jeg la vekk alt av følelser, fordi det var for vondt! For å bevise for meg selv over at livet skulle gå videre bestemte jeg meg for å gjøre noe med det på egenhånd. Jeg søkte skole, fant trøst i venner og byen ble min venn. Jeg har aldri vært spesielt glad i å dra på byen, for å dele lørdagskveldene med en person jeg elsker har vært mer enn nok. Men for å glemme alt og gjemme vekk følelsene mine, bare for en kveld, ble det sosiale viktigere enn noen gang.

Kjærlighetssorg er ikke noe personlig, for det er ikke bare du eller jeg som har vært i gjennom eller følt på det. Takket være gode venner, en familie og en skulder jeg kan gråte på når jeg trenger det, har jeg klart å innse at jeg ikke er alene og kommer heller aldri til å bli det.

Tid leger alle sår sies det, og selv om det tar uendelig lang tid må man bare få dagene til å gå. Det vil gi slipp, litt for litt og selv om hvor vondt det gjør når du er midt i det, kommer du ut av det, sterkere enn noen gang.

 

14 kommentarer
    1. kjære deg, neste gang du må satse mer for deg selv, ikke forvent deg at mannen ved siden av deg skal passe på deg som du fortjener . Mann er forskjellig, de kan bytte dame hvordan vi bytter treningsstudio 🙂 eller slutte å trene… men inntil da, pass på deg ! Ta et varm bad, gå til frisør, ta en massasje 🙂 prøv å se den fine delen ved å være singel: les på Google fordeler ved å være singel . Ny kjærlighet kommer snart! Du er kjempefin 🙂 lykke til

    2. Ja den sorgen er ikke noe godt å ha.. Men som det sies over her så vil tiden lege alle sår;) føler virkelig med deg, men prøv å nyt singel livet og slapp av med venner 🙂 God klem til deg 😉

    3. Du är modig som skriver om detta och bara det kan ju bli en “terapi” i sig – att dela med andra och inte gömma sig eller isolera sina tankar.
      Det positiva (mitt i all skit) är att man växer otroligt mycket av att gå igenom något sådant, man lär sig massor om sig själv och utvecklar sig som människa. Kanske var det en del av problemet? Att ni stod still, inte hade mer att hämta. Kärleken kan finnas där men om man/en/båda inte jobbar på den så dör den tillslut, sakta eller snabbt.
      Låt tiden nu bli en chans för dig att bygga ny grund som du står stadigt på. Njut av vänner, familj och allt du tycker är kul. Bli “kär” i dig själv och ta hand om dina intressen.
      Stor kram.

    4. åå dette var fint skrevet og du beskriver det akkurat slik jeg følte det da jeg var helt knust for to år siden. jeg trodde faktisk aldri jeg skulle komme over det, så det er så utrolig at det faktisk gjør det med tiden. men det føltes ut som enden der og da.. du er tøff jente, stå på!
      Har forresten linket til deg på bloggen min fordi jeg liker arbeidet ditt så godt 😀 så vet du om det 😀 <3

    5. Dette var virkelig rart, men godt å lese. Jeg er i akkurat denne situasjonen nå – hvor alt jeg vil er å ringe han, fortelle om dagen min, og legge meg i armkroken hans. Vi har akkurat avsluttet et langt forhold – ikke noe dramatisk skjedde, men det ble bare sånn. Og det gjør så vondt. Jeg klarer ikke forstå det. Og føler meg som den eneste i verden som har det sånn. Godt å lese at jeg ikke er den eneste. Men skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre.

    6. Fy flate denne traff meg hardt i hjertet!! Sitter i samme kneipa nå, og hverdagen er helt forandret. Han jeg var sammen med, og jeg, vi bodde sammen- og det er ofte at jeg kjører til feil hus når jeg skal hjem fra jobb. Skikkelig rart å være alene etter 4 år.. Den kvelden ute på byen der man har et par timer på å tenke på noe annet gjør så utrolig godt i sjela! Helt til man kommer hjem og armkroken du skal sove i, ikke er der lenger…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg