Alopecia

Advarsel. Langt innlegg. 

 

Ut i fra overskriften, regner jeg med at de fleste har forstått hva dette innlegget skal handle om. Jeg har vært offline fra blogg i en lang periode, og skal ikke lyve og si at jeg er tilbake, for det er langt i fra tilfellet. 

Jeg har hatt lyst til å lage dette innlegget i lang, lang tid nå! Jeg har brukt mye tid på å komme på en god måte å formulere meg, men jeg tror heller jeg bare skyter inn det jeg måtte ønske å si, så hold ut med meg. Dette innlegget er ment som et “personlig innlegg” da jeg hverken er lege eller har nok kunnskap om sykdommen, men for dere som føler dere alene i en tung hverdag med alopecia. Dette er for dere.

For et par måneder tilbake, nesten nøyaktig seks måneder siden, begynte jeg å merke en stor forandring på mitt eget utseende. Jeg bladde igjennom et par bilder, fra sommerferien fram til august og kunne ikke unngå å se at håret mitt hadde blitt så ekstremt mye tynnere og at øverst i pannen hadde jeg så og si fått viker. Ja, du leste rett. Viker.

Jeg tenkte, som antageligvis veldig mange andre ville ha tenkt, at det antageligvis skyldtes stress og at jeg måtte roe meg ned, så ville alt bli bedre. 

 

Plutselig en dag, merket jeg en rar følelse i hodebunnen. En litt sviende følelse, som om jeg skulle hatt håret i en stram hestehale en hel uke i strekk, som derimot forsvant når jeg vasket håret. Jeg hadde selvsagt på dette tidspunktet søkt igjennom hele google og Youtube for å finne egne svar og alternative behandlinger for hårtap og en av de enkleste tipsene man kan følge, var å ikke vaske håret for ofte.

Da jeg hele livet hat vasket håret så og si hver eneste dag, fordi det fort blir fett og fordi jeg i mange år har danset og trent daglig, har dette også blitt en vanesak.

Jeg fikk en fryktelig dårlig følelse når jeg dusjet, fordi dette også var da jeg merket selv hvor mye hår som falt ned i hendene mine i det jeg dro shampoo igjennom håret. Det var alltid en håndfull med hår som falt ut og dusjen måtte hele tiden renses så den ikke skulle tettes, kun av mitt hår. Og når vi først snakker om det, hårbørsten min. Dere skulle sett. Jeg kunne rense den på starten av dagen – bruke den to ganger, og måtte rense den igjen på kvelden

Med andre ord, jeg hadde panikk for å dusje (håret) og gre det i frykt om å miste enda mer hår. På dette tidspunktet hadde jeg også mistet store deler av det ene øyenbrynet mitt og hadde flyttet seg til store runde “spotter” rundt om på kroppen min og selvsagt hodet.

Jeg følte meg helt hjelpesløs og kjøpte inn dyre vitaminer og oljer, brukte alternative metoder som alovera og egg, ølgjær og bukkhornfrø, men ingenting ga resultater, og til syvende og sist, forstod jeg at det var på tide å oppsøke en hudlege.  (Jeg hadde allerede vært hos legen tre ganger, for samme grunn, tatt blodprøver og andre tester for å finne ut av det, men alt så bra ut, på papiret)

 

Det var ingen tvil om hva som var galt med meg. Alopecia, forklarte legen.

 

Jeg har ikke en gang hørt om denne sykdommen tidligere og var ikke klar over hva dette innebar. Kom jeg til å bli flintskallet? Miste alt hår på hele kroppen? hvor lang tid tar det før jeg er frisk? Finnes det medisiner? Hundre spørsmål dukket opp i hodet mitt og plutselig, som et sjokk for kroppen havnet jeg i en ordentlig deprimerende periode hvor alt var tungt, trist, slitsom og leit. Jeg følte meg så nedfor og stygg.

Og for noe så lite som hår? Men, man vet virkelig ikke hva man har før man mister det. Jeg hadde faktisk ikke trodd at det skulle være noe som skulle slite meg ut, så psykisk tungt og det er nok en av de tøffeste periodene jeg har vært igjennom. (takk * for det) For, man skulle ikke tro at noe så “overfladisk” som hår skulle bryte meg ned så hardt, når det er så utrolig mye annet som kunne vært galt og er galt i verden. Jeg er heldig, som ikke hadde en mer alvorlig sykdom. For dette er en hel ufarlig sykdom hvor det verste som kan skje, er hårtap.

Men sånn var det bare.

Jeg var langt nede og gråt masse, rett og slett fordi jeg ikke følte meg fin lengre. Jeg fikk en sykemelding og stengte meg selv inne, da jeg hadde en jobb hvor det krevdes mye av meg og mye selvfølelse, noe jeg ikke lengre hadde. Min neste plan, var å skaffe meg en parykk og takket være en fantastisk samboer, storesøster og svigerbror, fikk jeg muligheten til å kjøpe en helt fantastisk nydelig, men dyr parykk. Uten stønad!

Med nå en parykk i hånden og god støtte fra foreldre, venner og kollegaer, ble jeg til slutt mer frisk og håret begynte endelig å komme, sakte, men sikkert tilbake. Nå har jeg små babyhair over alt på hele hodet og ser ut som en struts, til tider, men jeg elsker det, fordi det går den riktige veien. Dessverre, har det seg sånn at jeg aner ikke hvordan dette vil bli i framtiden. Det eneste jeg vet. Er at det kan komme av stress, og jeg valgte derfor å slutte i en av de beste jobbene jeg noen gang har hatt, for å ta vare på meg selv. Noe som virkelig veldig riktig, den dag i dag.

Dette er jo litt av min historie. Hvordan jeg har opplevd noe av det psykiske som skjer i hodet og det som skjer på hodet (haha) – men hele prosessen har vært veeldig veeeeeldig lang. Det har tatt tid og jeg er enda ikke hundre prosent. Jeg ser fremdeles store tomrom mellom hårstråene mine, men jeg er heldig, for mye er på vei tilbake og det føles så godt!!

Grunnen til at jeg ønsket å dele denne fortellingen, er rett og slett fordi jeg selv hadde trengt det, i den perioden jeg var midt opp i det. Bare et par fortellinger som jeg kan forholde meg til og se hvordan prosessen har vært, hvor lang tid det har tatt, men også det å ikke føle meg så alene. ♥ Jeg har hatt de mest fantastiske menneskene rundt meg, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for det, men av og til, trenger man en man kan snakke med som er der. I den samme situasjonen som deg selv. Så, om noen av dere, ønsker en å snakke med, ønsker jeg at dere sender meg en mail på [email protected] / og om dere ønsker, forteller deres historie og deler deres erfaringer ♥ det hadde jeg satt så utrolig stor pris på.

22 kommentarer
    1. Du er så utrolig fin og vakker uansett og jeg er så stolt av deg som deler dette! Du har en utstråling uten like og er like vakker innvendig som utvendig❤️ Stå på vakre deg, utrolig glad i deg❤️

    2. Hei. Ja dette er en helt normal lidelse og som du vet nå er vi veldig mange som har Alopecia. Areata. Fikk det selv gradvis fra 1993 og ar fortsatt ikke fått annet enn noen tynne hårtafser tilbake som jeg barberer jevnlig bort en gang i uken.
      Det som gjør meg betenkt er at mange ikke vet om lidelsen, Trodde selv at de fleste nå hadde hørt om den siden den har blitt så vanlig.Og googler du Alopecia finner man jo veldig mye info om menn og kvinner. Kjenner selv 8-10 som har dette Både menn og kvinner. Frode Alnes i Dance with a stranger har visstnok Alopecia Universalis som gjør at alle kroppshår forsvinner og han har vært en talsmann for foreningen Alopecia.
      Skjønner godt at du reagerte med sjokk når du fikk dette selv om jeg selv taklet det fint.
      Husk bare at du er flott uansett og at de rundt deg og folk forøvrig takler dette fint. Det er bare du selv som gjør det verre for deg selv inntil du aksepterer dette og bare går videre. Det er enklere enn du tror. Du er bra og livet blir bra. Tro meg:) Mvh Baard.

    3. Så fint at du deler. Min sønn har samme sykdom, han er 17 år og har hatt den siden han var 8-9 år og jeg vet hvor utrolig belastende sykdommen er. Ønsker deg all lykke videre og håper at du er blant de som får alt håret igjen, de fleste får jo heldigvis det.

    4. Har en kollega som sliter med det samme. Hun var litt raskt ute med å fortelle meg om at hun hadde dette. Jeg som nyansatt hadde ikke tenkt tanken på at dette var årsaken eller at det var et problem overhodet, og poenget mitt med å fortelle dette er at det føles nok verre selv enn hva noen utenforstående vil oppfatte. Personlig haďde jeg ingen anelse og for å være ærlig så tenker man ikke på slike ting når man møter en venn, kollega eller en person på gaten. Ting er som de er og det føles nok verre selv. Stå på og ikke mist motet!

      1. tusen takk for kommentaren din<3
        Det er forståelig at utenforstående ikke vil forstå hundre prosent hva man går igjennom og selvsagt helt greit! Jeg hadde heller aldri forstått hvordan det er å miste hår – før jeg selv havnet der <3

    5. Takk for at du belyser dette <3 Hårtap blant jenter er nok mer vanlig enn vi tror og mang lider i det skjulte… Meg selv inkludert! Ikke kjekt og se håret blir tynnere og tynnere. Sender deg en varm klem <3

    6. Takk for at du skriver om dette. Er 26 selv, og har hatt dette siden jeg var 18. Har nå, det siste halvåret, mye større tap enn før.

      1. Det er tøft å høre! Håper alt er bra med deg! Jeg ble akkurat medlem av facebook gruppen alopecia foreningen, kanskje det passer for deg også? Og om du trenger noen å prate med, er mailen min åpen for samtaler <3

    7. Veldig bra at du forteller om dette, både for din egen del og til hjelp for andre i samme situasjon. Både min datter på 29 og bonusdatter 27 har alopecia areata (det startet rundt 16 års alder).
      Fant en forskningsrapport fra USA hvor de så en sammenheng mellom d-vitamin mangel og alopecia for en del år siden. Kan jo være et tips, da jentene faktisk har hatt bedre perioder når de er flinke til å få i seg fisk.
      Alt godt til deg, du er bra nok – si det til deg selv når du har dine mørkeste dager ❤️

    8. Det er så godt å se du skriver dette, for har følt meg meget alene om dette selv. Familie rundt sier de ikke ser noe forskjell, men det sier de nok bare for å være snille.

      Har mistet gradvis over nesten 10 år nå, og jeg må jo si det at hårene ser ikke til å kommet tilbake. 😒
      Skjønner deg såååå godt at det påvirker en psykisk og ikke minst selvbildet. Er så trist at det skal være sånn.

      Tusen takk for at du står frem og er så tøff 👍

      1. Jeg følte det var viktig, for som deg, følte jeg meg akkurat det. helt alene <3 Til tross for at jeg hadde flotte venner, samboer og familie som støttet meg gjennom hele prosessen <3

        Håper alt er bra med deg <3

    9. Så utrolig bra at du åpner opp om dette! Her gjør du virkelig en kjempeviktig endring, da hårtap for kvinner er et tabu av dimensjoner. Her tar du imidlertid et kjempetak for å bryte dette, noe jeg vil tro er og vil være til uvurdelig hjelp for andre..

      Videre er det jo kjempeflott å høre at du virkelig er på bedringens vei, for ikke snakke om at du slapp å miste alt håret!
      Jeg vet ikke om du er klar over det, siden du er såpass ung, men du er faktisk i fornemt selskap her (hehe):
      – For Prinsesse Caroline av Monaco har nemmelig oxo vært rammet! – Tenk deg.. Du er en av Europas mest profilerte kongelige, topper listene som ‘vakreste kvinne’ verden over, også smock! En hel verdens drøm av en hårmanke er vekk..
      Her skjer så det som har gjort at jeg har hinsides respekt for den dama.. For med de forventningene fra en hel jævla verden som hun hadde, -og har til sine opptredner i offentligen, ville vel de fleste av oss gått rett i kjelleren og blitt værende. Caroline derimot, gikk til anskaffelse av fancy skaut/sjal gikk rakrygget ut, sa det som det var, -og så like fullt ut som ‘a million bucks’. Hun skapte til og med en kjempetrend med disse skautene.. <3

    10. Kjenner meg så godt igjen i historien din! Oppdaget selv flekker i hodebunnen min for kanskje 4 år siden nå, og fikk helt sjokk. Gikk til legen som var veldig lite støttende, men bare så på flekkene i 1 sekund for å bekrefte at jeg hadde Alopecia Areata, og at det kunne bety at jeg også kunne få lavt stoffskifte etterhvert…

      Mistet mer og mer flekkvis, både på toppen, sidene og i front. Satt hele tiden og drog i hårene rundt på hodet, bare for å sjekke om de løsnet. Det vondeste i begynnelsen var kanskje den manglende forståelse fra de rundt meg. Jeg hadde et enormt behov for å snakke om det, for det var jo det eneste jeg tenkte på i hverdagen. De rundt meg klarte nok ikke å relatere til situasjonen, og det føltes sårt at de ikke var mer opptatt av å snakke med meg om det. Men nå i ettertid skjønner jo jeg det godt, for jeg tror ikke det er mulig å forstå hvor viktig det faktisk er før man selv står i det. Er derfor så glad for at du poster dette, for det er så godt å se at man ikke er alene om det. Tror vi er veldig mange flere der ute enn vi er klar over.

      Men håret begynte etterhvert å vokse tilbake. Jeg fant også en fin frisør som jeg stolte på og som hjalp meg med å klippe håret i fasong som skjulte de utsatte områdene best mulig, det føltes veldig trygt og godt. De siste årene har det vært ganske stabilt. Nå kommer det bare noen små flekker i nakken fra tid til annen, men dette er så lite synlig at det går helt fint. Har også blitt mer rolig mtp utseende, og prøvd å bare akseptere situasjonen slik det er (har en tro på at dette hjelper på stresset i kroppen også). Så det er håp om at dette stabiliserer seg, spesielt når man er oppmerksom på stress i hverdagen. Har lært meg mange gode stressstrategier, der jeg tar meg selv i å roe ned i kroppen selv om det er mye som skjer rundt meg. Jeg holder nå på å spare håret så det blir så langt at jeg kan donere det til parykk. Nå når jeg vet hvor viktig hår er, vil jeg gi noe tilbake til de som trenger det mer enn meg.

      Jeg håper at det blir stabilt hos deg også på sikt. Det andre verste etter å ha faktiske flekker er disse strutsehårene som du nevner, der det er umulig å sette opp i noen som helst frisyre!! Men du kan glede deg ordentlig mye til når det blir lenger, det er helt fantastisk å ikke lenger kunne se hvor flekkene en gang lå!

      Lykke til videre <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg