Alopecia

Advarsel. Langt innlegg. 

 

Ut i fra overskriften, regner jeg med at de fleste har forstått hva dette innlegget skal handle om. Jeg har vært offline fra blogg i en lang periode, og skal ikke lyve og si at jeg er tilbake, for det er langt i fra tilfellet. 

Jeg har hatt lyst til å lage dette innlegget i lang, lang tid nå! Jeg har brukt mye tid på å komme på en god måte å formulere meg, men jeg tror heller jeg bare skyter inn det jeg måtte ønske å si, så hold ut med meg. Dette innlegget er ment som et “personlig innlegg” da jeg hverken er lege eller har nok kunnskap om sykdommen, men for dere som føler dere alene i en tung hverdag med alopecia. Dette er for dere.

For et par måneder tilbake, nesten nøyaktig seks måneder siden, begynte jeg å merke en stor forandring på mitt eget utseende. Jeg bladde igjennom et par bilder, fra sommerferien fram til august og kunne ikke unngå å se at håret mitt hadde blitt så ekstremt mye tynnere og at øverst i pannen hadde jeg så og si fått viker. Ja, du leste rett. Viker.

Jeg tenkte, som antageligvis veldig mange andre ville ha tenkt, at det antageligvis skyldtes stress og at jeg måtte roe meg ned, så ville alt bli bedre. 

 

Plutselig en dag, merket jeg en rar følelse i hodebunnen. En litt sviende følelse, som om jeg skulle hatt håret i en stram hestehale en hel uke i strekk, som derimot forsvant når jeg vasket håret. Jeg hadde selvsagt på dette tidspunktet søkt igjennom hele google og Youtube for å finne egne svar og alternative behandlinger for hårtap og en av de enkleste tipsene man kan følge, var å ikke vaske håret for ofte.

Da jeg hele livet hat vasket håret så og si hver eneste dag, fordi det fort blir fett og fordi jeg i mange år har danset og trent daglig, har dette også blitt en vanesak.

Jeg fikk en fryktelig dårlig følelse når jeg dusjet, fordi dette også var da jeg merket selv hvor mye hår som falt ned i hendene mine i det jeg dro shampoo igjennom håret. Det var alltid en håndfull med hår som falt ut og dusjen måtte hele tiden renses så den ikke skulle tettes, kun av mitt hår. Og når vi først snakker om det, hårbørsten min. Dere skulle sett. Jeg kunne rense den på starten av dagen – bruke den to ganger, og måtte rense den igjen på kvelden

Med andre ord, jeg hadde panikk for å dusje (håret) og gre det i frykt om å miste enda mer hår. På dette tidspunktet hadde jeg også mistet store deler av det ene øyenbrynet mitt og hadde flyttet seg til store runde “spotter” rundt om på kroppen min og selvsagt hodet.

Jeg følte meg helt hjelpesløs og kjøpte inn dyre vitaminer og oljer, brukte alternative metoder som alovera og egg, ølgjær og bukkhornfrø, men ingenting ga resultater, og til syvende og sist, forstod jeg at det var på tide å oppsøke en hudlege.  (Jeg hadde allerede vært hos legen tre ganger, for samme grunn, tatt blodprøver og andre tester for å finne ut av det, men alt så bra ut, på papiret)

 

Det var ingen tvil om hva som var galt med meg. Alopecia, forklarte legen.

 

Jeg har ikke en gang hørt om denne sykdommen tidligere og var ikke klar over hva dette innebar. Kom jeg til å bli flintskallet? Miste alt hår på hele kroppen? hvor lang tid tar det før jeg er frisk? Finnes det medisiner? Hundre spørsmål dukket opp i hodet mitt og plutselig, som et sjokk for kroppen havnet jeg i en ordentlig deprimerende periode hvor alt var tungt, trist, slitsom og leit. Jeg følte meg så nedfor og stygg.

Og for noe så lite som hår? Men, man vet virkelig ikke hva man har før man mister det. Jeg hadde faktisk ikke trodd at det skulle være noe som skulle slite meg ut, så psykisk tungt og det er nok en av de tøffeste periodene jeg har vært igjennom. (takk * for det) For, man skulle ikke tro at noe så “overfladisk” som hår skulle bryte meg ned så hardt, når det er så utrolig mye annet som kunne vært galt og er galt i verden. Jeg er heldig, som ikke hadde en mer alvorlig sykdom. For dette er en hel ufarlig sykdom hvor det verste som kan skje, er hårtap.

Men sånn var det bare.

Jeg var langt nede og gråt masse, rett og slett fordi jeg ikke følte meg fin lengre. Jeg fikk en sykemelding og stengte meg selv inne, da jeg hadde en jobb hvor det krevdes mye av meg og mye selvfølelse, noe jeg ikke lengre hadde. Min neste plan, var å skaffe meg en parykk og takket være en fantastisk samboer, storesøster og svigerbror, fikk jeg muligheten til å kjøpe en helt fantastisk nydelig, men dyr parykk. Uten stønad!

Med nå en parykk i hånden og god støtte fra foreldre, venner og kollegaer, ble jeg til slutt mer frisk og håret begynte endelig å komme, sakte, men sikkert tilbake. Nå har jeg små babyhair over alt på hele hodet og ser ut som en struts, til tider, men jeg elsker det, fordi det går den riktige veien. Dessverre, har det seg sånn at jeg aner ikke hvordan dette vil bli i framtiden. Det eneste jeg vet. Er at det kan komme av stress, og jeg valgte derfor å slutte i en av de beste jobbene jeg noen gang har hatt, for å ta vare på meg selv. Noe som virkelig veldig riktig, den dag i dag.

Dette er jo litt av min historie. Hvordan jeg har opplevd noe av det psykiske som skjer i hodet og det som skjer på hodet (haha) – men hele prosessen har vært veeldig veeeeeldig lang. Det har tatt tid og jeg er enda ikke hundre prosent. Jeg ser fremdeles store tomrom mellom hårstråene mine, men jeg er heldig, for mye er på vei tilbake og det føles så godt!!

Grunnen til at jeg ønsket å dele denne fortellingen, er rett og slett fordi jeg selv hadde trengt det, i den perioden jeg var midt opp i det. Bare et par fortellinger som jeg kan forholde meg til og se hvordan prosessen har vært, hvor lang tid det har tatt, men også det å ikke føle meg så alene. ♥ Jeg har hatt de mest fantastiske menneskene rundt meg, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for det, men av og til, trenger man en man kan snakke med som er der. I den samme situasjonen som deg selv. Så, om noen av dere, ønsker en å snakke med, ønsker jeg at dere sender meg en mail på [email protected] / og om dere ønsker, forteller deres historie og deler deres erfaringer ♥ det hadde jeg satt så utrolig stor pris på.