Uendeligheten gjør deg usynlig

I det store bildet, er jeg kun en liten brikke. Et lite støvkorn i et stort univers. Jeg er ikke redd for å bli glemt, men jeg er redd for å glemme. 

Det er lenge siden jeg har følt behovet for å uttrykke meg over bloggen. For jeg har heller lagt trykket over på venner og familie. Jeg har nedprioritert bloggen, fordi jeg har en jobb som krever mye og konstant fokus på det jeg gjør. Ikke misforstå meg, jeg elsker jobben min. Jeg har aldri tidligere hatt en jobb som er så krevende, men fremdeles så morsom. Konkurranse instinktet mitt viser seg fram hver eneste dag og jeg det siste jeg vil, er å gi meg.

Men om jeg kommer til saken, så har bloggen blitt usynlig. Ikke for alle, fordi jeg ser at noen fremdeles er innom å tar en titt, men for meg har den blitt glemt. Bloggen har egentlig alltid vært en stor del av meg og her om dagen gikk jeg selv inn for å se, og selvsagt er jeg stolt av en blogg som inneholder mine minner og opplevelser. Dette er noe jeg har skapt og selv om den ikke passer for alle, passer det godt for meg. Jeg ble glad av å se mitt verk og jeg er stolt av å vise det fram. 

Jeg lot noen kommentarer komme inn på meg. Noen som hverken var hyggelige, eller ønskelige. Samtidig som at verdens beste venninne gjorde alt for at jeg skulle fortsette, og nesten la sjelen sin inn i bloggen. Men, jeg valgte.  Jeg valgte jeg å velge bort bloggen og Jeg lot meg påvirke av det negative

Jeg syntes det var på tide å legge ut et lite innlegg til dere for å bevise at jeg fremdeles kommer til å bruke bloggen for det den er godt for. Om jeg har tid eller lyst kommer jeg til å skrive her. Men hver eneste dag, kommer ikke til å skje.  Av og til i ny og ne skal jeg komme med en liten tekst om hvordan jeg har det. En god oppskrift på ukens favoritt mat, om jeg har reist et nytt sted og opplevd noe helt fantastisk eller bare ønsker å skrive. Fram til da, får dere ha en super fin uke og en kjempe fin dag. Jeg gleder meg til å dele med dere igjen. 

PERSONLIG MED SOSIALE MEDIER

Blogging, hva er egentlig det? Alle har forskjellig definisjon på hva blogging egentlig er. For meg handler det om å dele. På samme måte som på Instagram eller på samme måte som på Snapchat. Jeg skal være ærlig å si at det er drit vanskelig å skulle være så personlig med dere, slik at dere lærer dere å kjenne meg og min personlighet, samtidig som at jeg ikke skal dele alle de følelsene som står meg nærmest.. Det er en vanskelig kombinasjon, men jeg lærer dag inn og dag ut hvordan jeg skal formidle hva jeg har å si, samtidig som jeg klarer å gi dere en smakebit på hvem jeg er som person utenom bloggen.


Dere ser dilemmaet mitt? Bloggen er et sted hvor ting ofte kan se litt mer vakkert og idyllisk ut, kanskje ikke alltid så personlig at jeg lar dere se de verste grimasene eller de flotteste fylla-filmene. Ikke en gang på Instagram er det aktuelt. Hehe, men det skal sies at jeg har en liten privat bruker hvor de nærmeste får lov til å ta en titt på helgens morsomheter (haha)!

Men, jeg vil veldig gjerne prøve å la dere bli kjent med meg på et helt nytt nivå via mine kontoer på sosiale medier, og derfor legger jeg faktisk til alle som adder meg. Ikke bare slik at dere kan se mystorien min på Snapchat, men jeg kan faktisk svare dere også. Noe som blir titusenmillioner ganger mer personlig og jeg kan faktisk få kontakt med de som leser bloggen min. Snapchat er jo tross alt det stedet jeg er mest personlig.

(Jeg kan love at det blir en del kleine fyllesnaps av fres en lørdagskveld og harryturer på byen), og ved siden av alt dette blir dere også holdt oppdatert med alt fanteriet jeg finner på i løpet av en dag. Kanskje du selv får inspo til å gjøre noe litt utenom det vanlige en dag?

ADD MEG @MARIEBEKKEN ON SNAPCHAT


 

I tillegg til en altfor personlig snap har jeg selvsagt en Instagram hvor jeg legger ut små hverdagslige happenings som selfies og mat. Det er selvsagt litt mer input og jevnlig oppdatering på Instagram i forhold til på bloggen.  

@Mariemadelen 


 

Dersom dere ønsker enda fler oppdateringer som konkurranser 😉 kan dere følge meg på Facebook og Bloglovin! Håper dere er klare for å møte en enda mer personlig moah <3 Gleder meg til å dra dere med på ferden!

JEG SKAL VÆRE ÆRLIG

HVORFOR KAN MAN IKKE BARE GJØRE NØYAKTIG SOM MAN VIL? 

Det er nok ikke bare meg. Det vet jeg egentlig innerst inne, men alle rundt meg ser ut til å ha en plan. En plan som allerede er i gang, noe sikkert i framtiden. Personlig er jeg langt unna det jeg vil og for å være helt ærlig, vet jeg ikke om jeg kommer til å finne det ut. 

Det temaet de fleste hater å snakke om, så langt de ikke har for seg hva de vil gjøre med livet. Selv om videregående gikk på skinner, har det alltid vært skummelt å tenke på hva som kommer etterpå. Hva skal jeg gjøre når det som er trygt, forsvinner?

Dette har alltid vært tanker som virkelig har slitt meg ut og jeg merker jeg blir langt mer enn sjalu når jeg ser andre er klar over hva de ønsker å gjøre med framtiden sin. Noen reiser, noen tar harde studier og presser seg igjennom år etter år for å nå mål de har satt seg fra de var unge. Yngre enn meg. Og ikke misforstå! Det er bra at noen har alt klart og er forberedt på hva de vil videre, men jeg. Jeg aner virkelig ikke. Det er så mye som forventes! 

Om man kan si det sånn, så er jeg ei jente som fort kan gå lei. Ikke at jeg mister motivasjon, men jeg har en ekstremt dårlig egenskap, og det er at jeg vil at ting skal gå fort. For å si det på en annen måte, så er jeg ikke den som liker å være tålmodig. Jeg liker bare ikke å vente. Jeg liker ikke å velge, for helst vil jeg ha alle muligheter åpene. Jeg vil kunne reise når enn jeg vil, men samtidig så har jeg en trang til å finne den ene tingen jeg vil gjøre resten av livet. For er det ikke egentlig sånn a? At om du ikke har en grad, så får du ikke en ordentlig bra jobb, og dermed dårlig råd? 

Hver gang dette spørsmålet kommer opp blir jeg satt ut. Hvem er det som ikke har en plan? Uten ambisjoner? Man blir dømt for noe man ikke selv velger. Er dere ikke litt enige? hvorfor skal jeg være en person som presser meg igjennom mange år med skole, uten å vite hva jeg vil? Det er jo ingen vits.. Men igjen, det er jo akkuratt det jeg gjør nå. Jeg sier i mot mine egne ord, fordi jeg er livredd. Livredd for å ikke ha et svar når noen spør. Livredd for å finne meg selv om ti år, stå på det nøyaktig samme stedet som nå. 


TYPISK MEG

Det er så mye dere ikke vet om meg..

Antageligvis en hel haug jeg ikke vet om meg selv en gang, men i dag skal jeg fortelle dere om hva som er typisk meg! Noe jeg gjør dag for dag, eller hva som gjør meg til den jeg er. Are u ready?? 

1. Om det er en ting jeg alltid stiller opp med, så er det en kaffekopp i hånden. Hver morgen og lunsj er kaffe det viktigste jeg får i meg. Drit i frokost så lenge kaffen er tilgjengelig!

2. Når det er sagt holder jeg også alltid telefonen i hånden. Jeg er som regel enkel å få kontakt med siden jeg sjekker insta, snap og facebook hvert femte minutt. Det er ikke en tull og jeg vet jeg er avhengig. De gangene man ikke får kontakt med meg er det fordi jeg har null strøm. Jeg tuller ikke når jeg sier at ALLE vet om det. 

3. Det er noe jeg gjør alt for ofte og jeg høres selvsagt helt idiotisk ut, men jeg tenker meg aldri om før jeg snakker.. Åh gud, det kan være ekstremt irriterende til tider! Et eksempel var da jeg og mine venner snakket om et tema. Plutselig ut av det blå sier jeg selvsagt; dere vet han personen som snakker sånn her, han er femmenningen min. Da de spør hvem jeg mener har jeg selvfølgelig ikke et svar. Stakkars jenter.. Da jeg prøvde å finne ut hvem jeg snakket om, holder de sin egen lille spørrelek.. 

4. Jeg elsker å danse. Er jeg på et utested, ser du meg alltid på dansegulvet. 

5. Uten hemninger, det er meg. Jeg gjør alt som faller meg inn og blir sjeldent flau! Det kan jo være både positivt og negativt til tider, for selv om ikke jeg blir flau har jeg en anelse om at vennene mine blir det. 

 

Kjærlighetssorg

Ohh lord!!

Dette er et innlegg jeg har prøvd å skrive flere titalls ganger, men både hjertet og hodet sier stopp. Hvorfor? fordi jeg ikke har vært klar. Jeg føler det er på tide å skrive om det som faller meg og det som foregår i hodet mitt de dagene jeg er lengst nede. De dagene jeg ikke klarer å se framover.

Det er ikke bare jeg som har fått kjenne på den vonde, forlatte følelsen av ensomhet, en trang til å gå tilbake i tid, et ønske og et håp om å gå tilbake til det man hadde og hvem man var. Jeg har alltid sagt til meg selv at bloggen er mitt sted til å dele tanker, drømmer, sorg og glede, men har til tider vært vanskeligere enn å finne nålen i høystakken. Det å skulle beskrive alt jeg føler med ord kan virke umulig, men jeg gir det en sjanse. For jeg vet at jeg ikke står alene.

KJÆRLIGHETSSORG.

Hvor skal jeg starte? Å ha den ene personen i livet man er klar for å gjøre alt for og leve resten av livet sammen med kan være jævlig godt. Man føler seg trygg, velkommen. Man føler seg som den heldigste jenta i hele verden! I mitt tilfelle kom det en dag hvor alt ble forandret og jeg ble nødt til å starte fra scratch. Hele verden ble snudd på hodet og jeg stod alene.

Den største feilen jeg noen gang har gjort er å skylde på meg selv. Spørsmålene om hva jeg kunne gjort annerledes? hva kunne jeg forandre for å få det til å fungere? Hvordan skulle jeg få dette til å gå? for det var aldri meg. Det var aldri jeg som var problemet. Heller ikke han. Det var oss.

Jeg sa til meg selv at i dette innlegget skal alt komme fram. Hver eneste lille detalj om hvordan jeg har hatt det, for ja, kjærlighetssorg er noe forbanna dritt og det kan virkelig få enhver person til å gå spinnvill.

Selv om jeg har opplevd kjærlighetssorg en gang tidligere, var jeg aldri forberedt på hva jeg skulle gå i gjennom eller hva slags følelser jeg kunne forvente. Det eneste jeg visste den dagen, var at jeg ikke ville. En trang om å dra tilbake og fikse det som var å legge meg i armkroken hans om natten, men sånn var det ikke. Han ville ikke og jeg kunne ikke gjøre noen for å få han til å endre mening. Selv om jeg ville, så ville jeg ikke?

Merkelig å si, men sånn var det. De første dagene virket uvirkelig. Skulle jeg virkelig fortsette å leve uten han i nærheten? Jeg følte jeg var med i en tegneserie og når sidene var forbi, ville alt gå tilbake til slik som det var. Dagene gikk og kroppen gikk tom for energi, men er det rart? jeg klarte ikke å spise. Jeg klarte ikke å sove, for det eneste jeg drømte om var han og når jeg våknet ville jeg innse at han ikke holdt rundt meg. Den verste følelsen jeg noen gang kunne forestille meg.

Jeg ville ringe han hvert eneste sekund å fortelle han om dagen min, det som skjedde i livet mitt, men for hva? Det hadde gjort vondt verre. Ofte kom spørsmålet om hvordan i helvete jeg skulle klare å komme meg i gjennom noe så vondt? hvordan skulle jeg klare å se på livet på en annen måte, å trekke fram de positive tingene i livet mitt uten han?

Jeg var ulykkelig, uansett hva jeg gjorde eller prøvde å gjøre, gikk verden under. Eller, det føltes i hvert fall sånn.

Jeg klarte ikke lengre å smile over det som var bra eller gråte over det som var dårlig. Jeg la vekk alt av følelser, fordi det var for vondt! For å bevise for meg selv over at livet skulle gå videre bestemte jeg meg for å gjøre noe med det på egenhånd. Jeg søkte skole, fant trøst i venner og byen ble min venn. Jeg har aldri vært spesielt glad i å dra på byen, for å dele lørdagskveldene med en person jeg elsker har vært mer enn nok. Men for å glemme alt og gjemme vekk følelsene mine, bare for en kveld, ble det sosiale viktigere enn noen gang.

Kjærlighetssorg er ikke noe personlig, for det er ikke bare du eller jeg som har vært i gjennom eller følt på det. Takket være gode venner, en familie og en skulder jeg kan gråte på når jeg trenger det, har jeg klart å innse at jeg ikke er alene og kommer heller aldri til å bli det.

Tid leger alle sår sies det, og selv om det tar uendelig lang tid må man bare få dagene til å gå. Det vil gi slipp, litt for litt og selv om hvor vondt det gjør når du er midt i det, kommer du ut av det, sterkere enn noen gang.

 

LIFE GOES ON

Om det er noe jeg har erfart den siste tiden, er det nettopp det. At tiden alltid kommer til å gå uansett hvor mye man ønsker ta en liten pause. Har du noen gang tenkt hvor fantastisk det hadde vært å reise tilbake i tid? ikke for å forandre noe, men bare for å oppleve en situasjon eller en opplevelse, bare en gang til. Tanken har falt meg inn. Men, sånn er det ikke og heldigvis for det, for så lenge man ser tilbake –  kommer man seg aldri framover. 

På lørdag lukket jeg en dør, bokstavelig talt. Jeg flyttet ut av leiligheten og starter på nytt med blanke ark. 


Livet mitt har den siste tiden blitt satt på speed. Tiden har gått så alt for fort og jeg har gjort så mye som skal gjøre livet mitt tusen ganger bedre. Klarer ikke å vente med å fortelle dere om alt som skal skje nærmeste framtid <3

 

ATTITUDE TATTOO

Scarred for life! 

Om det er noe jeg har vært 100 prosent sikker på de siste årene, så er det at jeg en dag skulle skaffe meg en liten, men betydningsfull tatovering! Jeg har tenkt hardt og nøye i gjennom hva, men valget var ikke så veldig vanskelig å ta. 

Som dere vet har jeg hatt en utrolig tung og vanskelig periode av livet mitt de siste ukene, men takket være min fantastiske familie og deres støtte, har jeg kommet ut av det sterkere enn noen gang! 

Jeg er utrolig så utrolig fornøyd og stolt med valget jeg gjorde! I tillegg hadde jeg en utrolig flink tatovør, -Kenn Skogli- som var veldig hjelpsom gjennom hele prosessen. Om du ønsker å ta en titt på arbeidet han har gjort tidligere, kan du trykke HER – 

– hva syntes dere?

 

 

 

 

ET NYTT KAPITTEL

Det begynner å bli en stund siden jeg har skrevet til dere. Grunnen til det er fordi det har skjedd noe som har endret alt. Noe som tok slutt, en ende på en lang vei. Jeg har tenkt hardt og nøye i gjennom om jeg skal dele det på bloggen, men jeg tok et valg da jeg skrev mitt første innlegg. Ingenting skal pyntes på og bloggen skal reflekte meg og mitt liv.

Ved en hver forandring finnes det både fordeler og ulemper. En dør lukkes og nye åpnes. Hele livet består nettopp av det. Å ta valg som består av skole, jobb, trivsel, venner og nå i mitt tilfelle, kjæreste. 

De som har fulgt med bloggen min har antageligvis fått med seg at mye av tiden min har bestått med en person det siste året, men for noen uker siden tok slutt. Han var min samboer, så det å måtte flytte ut har vært en stor prosess. Jeg vil ikke gå i detaljer for hvorfor, men det vi startet med, har nå forsvunnet. 
Jeg skal ikke lyve å si det har vært lett, men med en helt fantastisk familie og gode venner som drar meg med på ting har gjort alt veldig mye lettere. Jeg føler jeg har kommet meg ett steg videre. Jeg er faktisk klar for å dele dette med dere. Det er ihvertfall en start.

 

 

35 Q&A

1. Hva var det siste du skriblet ned på papir? Nå som vi har telefon og pc tilgjengelig 24/7 blir det lite skrevet ned på papir, men et lite klissete kjærlighetsdikt til Anders, vil jeg tro! heheh.. 

2. Hva har du alltid i vesken? Nå går jeg nesten aldri med veske, men lommebok og en lepomade! Kan heller vise dere hva jeg har i treningsbagen en dag<3

3. Hva bestiller du på café? Kommer helt an på humøret, men i det siste har det blitt helt sort kaffe. Ettersom det er det eneste jeg får lov til å drikke. Om ikke er Chai-latte og kaffe-latte to favoritter! 

4. Hvilke nettsider besøker du daglig? Det første jeg sjekker om morninger er facebook og nettavisen. Utover dagen går det alltid i blogg.no, Unitedbloggers, hotmail, haha? 

5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg? hehehe, stakkars mamma! Hun er den heldige her! heldigvis tar som regel min kjære mor alltid telefonen, og fordi vi har et veldig nært og godt forhold får hun vite hver eneste detalj i livet mitt. Uansett hva! 

6. Hvilken farge er det på tannbørsten din? Den er rosa, selvsagt! og litt grå med bilder av kaniner haha. Elsker barnslige tannbørster

7. Kan du bytte olje på bilen? ehm, nei… ? hehehehe. Ikke har jeg bil eller lappen heller

8. Hva har du hatt av kjæledyr? åhh guri, jeg har hatt alt av hunder, kaniner, hamstre, fisker og åler! Alle har kapret hjertet mitt, til og med de små søte fiskene, men akkuratt nå er det kun Lizzy! Min lille fine pomeranian<3 

9. Har du noen piercinger? Jaa, det har jeg! En i navelen, som måtte for noen måneder tilbake stikkes opp igjen fordi jeg hadde glemt å tatt i piercing (helt grusomt vondt)! Og hull i ørene, som er utrolig “dratt” fordi jeg brukte for tunge øredobber da jeg var mindre. Smart og flink som jeg var, hørte jeg selvsagt ikke på foreldrene mine! 

10. Norge på sitt beste? Sommerkveldene med grilling og venner! Definetivt! 

11. Hva gjør deg lei deg? Jeg er en lett rørt jente, som tar ting veldig lett innpå meg. Det er mye som gjør meg lei meg, men noe av det verste må være når enten folk skuffer meg eller ondskapen som ligger hos de som oppfører seg som idioter og er slemme mot både dyr og mennesker!  

12. Hva gjør deg glad? Det er så utrolig mye! Jeg elsker selvsagt fint vær(ja, dette gjør meg overraskende veldig glad) venner, kjæresten min, familie, reise og handle! Når jeg oppnår noe jeg har jobbet for eller bare opplever noe nytt! 

13. Hva er drømmejobben din? Nei, den klarer jeg faktisk ikke å svare på! Det er så uendelig mye jeg ønsker å gjøre opp gjennom livet mitt, så det å velge ut en, er for meg umulig. Akkuratt nå er det å jobbe som en personlig trener og kunne hjelpe andre med å gjøre det de måtte ønske med sitt eget liv! 

14. Abbonerer du på et ukeblad? Nope! Skal begynne med det til sommeren<3 

15. Hva var det siste du kjøpte? En blomkål, så spennende! hahaa.. Skulle heller ha vært denne lille saken<3 

16. Liker du kinesisk mat? Noe av det beste jeg vet!! nå fikk jeg veldig lyst på kinesisk! 

17. Når var du i kirken sist? oj, det husker jeg faktisk ikke? 

18. Hvem var den siste som gjorde noe ekstra spesielt for deg? Alle<3 Mamma. Hun stiller alltid opp uansett hva! <3 loveuu

19. Har du noensinne vært i en ambulanse? Uff, ja! Historien bak det er kanskje noe vi kan ta en annen gang! Ikke noe jeg er stolt over.. 

21. Hvor lang tid bruker du om morningen? hahahaha, fem minutter? nei, virkelig. Jeg bruker 2 minutter på badet og ti minutter på kjøkkenet. Om jeg først sminker meg, går det fort en halvtime på badet. Det første jeg gjør nå for tiden er jo å dra direkte på treningen- og da er det ikke mye fiks og dulling først. 

22. Banner du ofte? Nei, egentlig ikke! Jeg syntes det er ekstremt stygt om andre gjør det og man høres så ekstremt sur ut.. Jeg har egentlig aldri bannet! 

23. Hva er det lengste du har campet i et telt? en uke? For mange år tilbake!! Til sommeren håper jeg på å ta en ordentlig norges-tur med kjæresten, og da blir det telt!

24. Hvor mange søsken har du? one! Verdens snilleste og beste storesøster<3 

25. Hvor mange steder har du bodd? Vokst opp i Ås og bor nå i Oslo, så to steder. En liten hemmelighet? Vi blir ikke boende her så veldig mye lengre… 

26. Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med? Hm, både vanskelig og lett spørsmål. I det siste har jeg vært veldig fornøyd med ryggen min og overkroppen generelt! 

27. Hvilken kroppsdel er du minst fornøyd med? Tror du ja! Jeg gidder ikke en gang å bruke energi på å finne det ut. Be happyyy haha 

28. Er det viktig å feire bursdager? HALLOOOOO!! JAAAAAA!! Man fyller jo år jooo 

29. Har du tatt vare på klesplagg fra du var liten? Ikke jeg! For jeg klipte i alle klærne mine da jeg var yngre. Mamma derimot, hun har loftet fullt med mine og søsteren min sine bejbeklær. 

30. Nevn en ting som er irriterende ved å blogge? INGEN VERDENS TING! – borsett fra lyset ute, av og til. 

32. Hvor mange glass vann drikker du hver dag? wohooo, det er mye det! kanskje 12? jeg drikker sinnsykt mye på trening også! 

33. Når legger du deg om kvelden? hehe, alt fra 23-04.. kommer helt an på hvor høyt Anders snorker. 

34. Favorittfag på skolen? Jeg er ferdig jeg! 

35. Potetgull eller smågodt? åhh guri, smågodt!! Jeg som ikke har spist smågodt på mange uker, sliter litt nå! 

 

 

MY FIRST TIME

Nå skal jeg ta en bit av det sure eplet og fortelle dere om min aller første gang! – for som vi alle vet, så er det en første gang for alt. Noen ganger, bedre enn andre.  


MIN FØRSTE KJÆRESTE 

Om vi kan gå så langt som tilbake til barnehagen? Kjempe forelsket i denne gutten som bare bodde noen meter unna meg. Foreldrene våre var veldig gode venner så vi tilbrakte masse tid sammen og jeg tror vi var kjærester.. haha! Vi slo egentlig aldri opp og jeg var egentlig super forelsket i mange år, til han ble kjæreste med en kjempe vakker og snill jente på barneskolen! Da gikk jeg heldigvis videre<3 til min aller første ordentlige kjæreste. 

Den utrolig pinlige historien var vel det at han egentlig hadde vært sammen med bestevennen min i noen måneder- og i bunn og grunn var det jo hun som hadde han først! På denne tiden var det vel ikke helt tabu, men om man ser tilbake på det nå, så var det jo helt grusomt av meg. haha!! ja, iallefall. Vi ble da kjærester, med et forhold som var av og på i mange år, til vennen hans en dag fant ut at de skulle tulle å slå opp med meg – og det ble på denne måten totalt slutt mellom oss og vi ble kjempe uvenner! haha, for en tid. Vi er heldigvis i dag venner, uten sure miner! 

MITT FØRSTE KYSS

Denne historien er faktisk mye verre enn jeg skulle ønske. De fleste sitt første kyss var vel romantisk eller koselig, men mitt var rett og slett fælt og holdt på å ende med et forhold mindre. Det har seg sånn at jeg aldri hadde klint, et lite kyss på barneskolen (kanskje) men ikke noe ordentlig. En dag var han og en venninne hjemme hos meg. Rett før jeg skulle dra på dansetrening, veddet venninnen min på at vi ikke turte å kline..

Vi tok selvsagt utfordringen på strak arm, men endte opp med at jeg tørket meg rundt munnen med håndbaken og spyttet på bakken.. og det kan hende jeg slengte på en liten “ewwww, æsj” hahahha… Stemningen etterpå var ikke helt slik den burde ha vært etter det første kysset! På vei til trening sendte jeg han selvsagt en melding hvor jeg beklaget reaksjonen min!  


MIN FØRSTE JOBB

Fikk jeg da jeg var ganske ung, faktisk. Jeg var vel rundt 12-13 år da jeg og venninnen min fikk gå som postbud med avisen i nabolaget. Utrolig nok tjente vi et par tusen kroner i måneden, noe som var mer enn nok! 

MIN FØRSTE BH

Kjøpte jeg sommeren til syvende klasse. Jeg hadde såvidt begynt å få pupper, men mamma insisterte på at det var på tide å skaffe en bh. Så, en dag på shopping i polen fikk jeg verdens søteste BH i lyserosa, med diamanter på. Husker hvor ubehagelig jeg syntes det var og hvor pinlig det var å gå med, da alle jentene kommenterte det! 

MIN FØRSTE KJÆRLIGHETSSORG

Kommer jeg aldri til å glemme. Det var vondere enn noe annet jeg noen gang hadde kjent på før og det var en følelse jeg ikke ble kvitt! Det eneste jeg ville var å skru tilbake tiden og ha alt jeg hadde når det var på sitt beste. Nå har det seg sånn at denne gutten bodde utrolig langt vekk fra meg, så det å ikke se han ble ikke et problem. Jeg husker dagen det ble slutt og han skulle sove over til dagen etterpå, fordi jeg måtte ha han der en dag til, ble sengen tårevåt og alt ble tusen ganger verre dagen etterpå. Jeg trodde virkelig jeg skulle dø av sorg.. Ja, litt overdramatisert av en 16 år gammel jente, men sånn var det! 

Dette var noen av mine utrolige pinlige historier! Om dere ønsker å vite noe mer, så ønsker jeg å lage enda flere “første gang” innlegg!